Arbeiderminner.

Arbeiderbevegelsens Arkiv i Telemark har i sitt arkiv 216 arbeiderminner. 85 er lydbandintervjuer, mens resten er nedskrevne kopier fra andre samlinger.

Ti av lydbåndintervjuene er skrevet ut og trykt i årboka til Telemark Historielag:

  1. Arbeideren og organisasjonsmannen Thoralf Hanæs. (Telemark Historie nr. 10 - 1989)
  2. I tysk fangenskap. Intervju med Ingvald Gauslaa. (Telemark Historie nr. 11 - 1990)
  3. "Av om lag 150 medlemmer i ungdomslaget var 149 arbeidsløse." Intervju med Anne Melfald. (Telemark Historie nr.12 - 1991)
  4. Ved Lårdals Ullspinneri i 50 år. Intervju med Signe Kvålo. (Telemark Historie nr. 14 - 1993)
  5. "Skal eg ønskje noko godt for eit menneskje, må det vere gleda å skrive eit godt vers." Intervju med Halvor J. Sandsdalen. (Telemark Historie nr. 16 - 1995)
  6. Ordfører og stortingsmann Eigil O. Liane. (Telemark Historie nr. 18 - 1997)
  7. Skolepolitikeren Einar M. Johansen. (Telemark Historie nr. 19 - 1998)
  8. Håkan Finstad (1927 - 1999). (Telemark Historie nr. 22-2001)
  9. Arne Åsland (1909 - 1997). (Telemark Historie nr. 23-2002)
  10. Elna Lindskog (1908 - 1992). Fra tjenestepike til lokalpolitiker. (Telemark Historie nr. 24-2003)

 

"AV OMLAG 150 MEDLEMMER I UNGDOMSLAGET VAR 149 ARBEIDSLØSE"

Intervju med Anne Melfald (1918-1987).
Av Ove Lunde.


Bardom og oppvekst.

 

Når og hvor er du født?
Jeg er født i 1918 på Skotfoss og vokst opp her.

Kommer foreldra dine fra Skotfoss?
Nei, det er nesten ingen som kommer i fra Skotfoss. De fleste i den tida kom hit i forbindelse med den industri som Skotfos Bruk la opp til ved å begynne og produsere papir. Min far blei da ansatt der. Han kom fra et småbruk, født i Gjerpen, siden flytta til Mælum, der også min mor kom fra. De flytta til Skotfoss, der far fikk arbeid etter at de hadde gifta seg. Han var tidligere drosjekusk med hest i Skien. Det var ikke spreke kår for slikt noe, og da det blei en industriarbeidsplass her, trodde de det skulle bli en god løsning.

Når kom de til Skotfoss?
Kan tenke meg 1912.

Da fikk han jobb på Skotfos Bruk?
Ja, han begynte der å rulle papir. Mor var sydame, og sydde for folk. Det var jo ikke noen sprek økonomi så det gjaldt å ta med seg de inntekter som var. Vi leide da hus et sted som het Granheim. Det var et privathus med fire leiligheter. Der bodde vi til 1926 da vi kjøpte et eldre hus oppe på Kastet.

Siden har både foreldra dine og du bodd på Skotfoss?
Ja, mista mor mi i 1926. Den høsten begynte jeg på skolen. Jeg var seint ute der. Det var ikke så nøye når en begynte på skolen da en ikke hadde muligheter til noen videre skolegang allikevel. Så jeg var åtte år da jeg begynte på "universitetet" på Skotfoss.

Var det sjuårig folkeskole?
Ja, alle sju åra der, og den øvrige utdannelsen ligger på søndagsskolen.

Etterpå var det å begynne og jobbe?
Tenk om det hadde vært så deilig. Det var nok bare en drøm det å få jobb. Nå var jo jeg i den situasjonen at jeg hadde mista mora mi, og det het seg jo den gangen at det var kjekt når jentungen var ferdig med skolen så hun kunne være hjemme å stelle huset. Jeg har aldri vært glad i husarbeid. Jeg syntes der var mere moro å være ute på Langmyra og sparke fotball. Men det blei jo det som blei løsningen. Og kanskje det og som har vært med og lært en den politiske veien. For her på Skotfoss var vi jo før vi var ferdig med skolen klar over forskjellen på arbeidsfolk og de som var høyere på klassestigen. I skoleåra var det årlig års streiker der våre foreldre hadde sitt utkomme, og vi lærte tidlig det at arbeidsplassen ga oss brød. Jeg husker så mangen gang streikene, f.eks. i 1931, det året Menstadslaget var. Da hadde vi noen dager før Menstadslaget en strid og kamp her på Skotfoss. Jeg var jo ikke gamle skrotten, men jeg glømmer aldri det lange toget som kom marsjerende fra Skien mot Skotfoss, for de skulle opp å jage noen streikebrytere . Toget, synes jeg hører det når jeg vil, kom marsjerende. De hadde ei stortromme til å slå takten og så sang de "Internasjonalen". Vi unger fikk jo ikke lov til å gå bort og se på det som skjedde, men det blei jo kamp bort på kanalbrua her. Der brukte de kulestein som våpen. Dette er inntrykk som du aldri glømmer. De sloss for arbeidsplassene sine, og det var vel da at Hundseid-regjeringa, med Quisling som forsvarsminister, sendte tropper for å jage de " stygge" arbeidsfolka. Vi lærte tidlig at arbeidsplassen ga kroner i påsan til brød. Når det var streik, visste vi at det vi da fikk å leve for, var det streikebidraget våre foreldre fikk av fagforeningskassa. Jeg husker godt at jeg måtte gå ned for pappa noen ganger å hente streikebidraget. Jeg husker godt jeg henta 13 kroner uka, og det kan jo enhver tenke seg hvor mye var.

Var faren din med i fagforenings- eller partiarbeide?
Nei, han var aldri det. Det kommer seg vel i grunn mye av at han var ikke en mann av mange ord, og det at han var enkemann gjorde at han følte mere ansvar for å være hjemme og passe ungene. Og når mange av disse streikene kom på og i fritida, så reiste vi til mormor og morfar, som han hjalp litt med gårdsbruket. Dermed så hadde vi kosten der. Hans far, farfar, hadde for mange år siden slutta som gårdbruker og havna på Borgestad Fabrikker. Farfar var en av de første arbeiderrepresentantene i Gjerpen herredsstyre.

Hva het han?
Anders Melfald.

Husker du andre ting fra oppveksten?
Det var lønningsdag på torsdag på Skotfoss Bruk, og det var klokka kvart på fem på ettermiddagen. Så da hadde forretningene oppe til klokka åtte, for at folk skulle sørge for å få brukt disse pengene. Da var det veldig mange av husmødrene som dro bort for å møte mannen når han kom med lønninga. Da sto de som regel på bortsida av kanalbrua og passa på å få lønninga. De hadde bokser som de fikk lønna i. Jeg tror nok at det ikke bare var for at de var sultne, men det var nok også det at båten til byen gikk fra kanalen der. Det kunne nok tenkes at det var noen av disse karene som heller hadde tatt en sveiv til byen før de rakk hjemom med lønninga, og da hadde nok boksen vært tom.

Det var ikke noen skjenkesteder på Skotfoss?
Nei, det var ikke det. Men ellers så husker jeg jo at disse husmødrene, det var en fast gjeng det, som var der og passa på, gikk til butikken og handla. Jeg syns ennå jeg ser noen av de står i butikken og leiter igjennom varene, og spesielt i den kanten der det var ost, var det om å gjøre og være litt tidlig ute. Kanskje de kunne finne noen ostebeter som var skjært opp dagen før, for de fikk de litt rimeligere, og på den måten kunne plusse litt mere på skiva. De samme torsdagskveldene var det mye trafikk der borte i Hølen, som vi kalte det der båtene la til. Da kom det, i hvert fall på visse årstider, fiskeskøyter fra Langesund som kom med makrell og sild. Da var det mange fiskeknipper; 20 makreller for ei krone. Det blei mye god mat. Samme med sild. Da lukta det stekt fisk over hele Skotfoss. Når det gjelder klær, var dette med Skotfoss noe særegent. Det var nok mange av guttene som blei kalt for "filtprinser", for på fabrikken brukte de noe som het filt, tykt ulltøy, på papirmaskinene. Og når det var utslitt på maskinene, fikk folk kjøpt disse filtrullene, svære og tykke, men det blei gode vinterklær. Flinke husmødre sydde bukser, kjoler, kåper og den slags. For det var ikke før til konfirmasjonen guttene fikk seg dress av kjøpetøy. Særlig etter den tida når konfirmasjonsbuksa var utslitt, var det svært ofte noe som het Oxford-bukser, sånn som i dag er pene gråbukser. De blei kjøpt om sommeren, brukt som penbukse da og når høsten kom, blei de farva og brukt til konfirmasjonsjakka, og så hadde de vinterklær. For jentenes vedkommende var det mange husmødre som var flinke til å kjøpe sukkersekker i butikken. De kosta 50 øre stykket, men det sto jo litt trykk på disse sekkene så de hadde jobb i lange tider med å vaske og bleike de. Men det blei fine sommerkjoler. To sånne 50 øres sekker og pynta på litt, så hadde jentene klær i lange tider. Klesvask var et kapitel for seg. Det var her som andre steder at det var bekken som var vaskebalja. Og det er vel ikke så mange av ungene på Skotfoss opp gjennom de tidene som ikke fikk seg et ufrivillig bad når mamma skylte tøy. Så de har nok flaksa litt i isflaka både denne og hin. Arbeideridretten.

Du Anne, var det arbeideridrettslag på Skotfoss?
Ja, det var det, og det hadde sikkert en veldig stor misjon, for det var mange arbeidsløse ungdommer. Det jeg kan huske, var at de begynte å sparke fotball på Langmyra, der bodde jo jeg like ved siden av. Kan ikke huske akkurat når dette laget blei starta. Det var nok sikkert før jeg slutta folkeskolen. For jeg husker vi jentunger måtte gå å selge lodder, for å hjelpe de guttene til å få kjøpt fotball og slike ting. Det var ikke snakk om at de fikk idrettsutstyr. De guttene som skulle ha fotballstøvler måtte skaffe dem sjøl eller låne av hverandre. Siden etter at vi blei noe større og hadde kommet med i Arbeiderungdomslaget, var det en del av disse karene, lederne i Arbeideridrettslaget, som fant ut at det var greit å knytte også jentene til idrettsbevegelsen. Det er jo alltid slik at jenter er gode å ha med når det gjelder å skaffe økonomi. Sammen med noen venninner hjalp jeg guttene til å sy merker på draktene sine. Vi måtte hjelpe dem når de hadde skirenn og terrengløp og gjøre sånt vanlig "negerarbe" som det falt seg under arrangementene. Jeg husker vi sto og kokte melk og saft for å servere de som var ute og sprang i løypene. Men siden var vi så heldig at en av disse Skotfossguttene fant seg kona si på Rjukan, og hun var aktiv idrettsjente fra Rjukan. Hun het Esther Olsen da hun bodde på Rjukan. Green som gift og bosatt i Skien, men hun blei aktiv i idrettslaget her oppe. Da starta vi ei damegruppe, trur jeg vi kalte den, og jeg blei formann.

Husker du når det var?
Det var vel etter jeg havna i ungdomslaget, og der havna jeg i -35. Nøyaktig år husker jeg ikke, men jeg kan tenke meg det var i -36 eller -37. Vi turna da en vinter. Ja, turna gjorde vi vel ikke. Det var gymnastikk, som vi hadde på Folkets Hus. Og hun samme Esther Green lærte oss å spille volleyball. Nettball kalte vi det den gangen. Det begynte vi med på Folkets Hus denne vinteren. Det blei litt kostbart, for det gikk ikke bedre enn at vi ødela noen lysekroner der. Så vi måtte bare håpe på at våren kom snart, så vi kunne fortsette ute. Og da blei det Langmyra igjen vi havna på. Vi var ikke så mange jentene som dreiv med dette spillet, men det var fin mosjon og veldig moro syntes vi. Det oppdaget også guttene i AIL, så de blei med på dette her. Det kom så melding fra Arbeideridrettsforbundet om at en dame derifra skulle komme på turnè å lære oss og spille nettball. Hun het Anbjørg Bråthen, var med i AIF's landsstyre og skulle reise rundt som instruktør. Hun kom til Skotfoss og skulle lære oss og spille nettball på Langmyra. Hun blei rundspilt , og enden på det blei at hun ba meg reise med seg rundt i distriktet her til klubbene for å være med på å lære bort dette her. Da vi hadde holdt på med det en stund, blei det starta nettballag på Klosterskogen, det som het KSK, nå Herkules, i Mæla Idrettsforening, i Knardalstrand AIL og Tollnes. Rjukan AIL hadde lag i sving. Det vi så imot var å få igang kamper. Det var ikke så enkelt gjort, for vi hadde ikke råd til å reise noe. Men på en eller annen måte fikk vi sommerem 1938 rigga til en cup-turnering ute på Klosterskogen, KSK-anlegget. Det som Herkules har der ute nå. Der deltok det lag fra Rjukan, KSK, Knardalstrand, Mæla og Skotfoss. Tollnes var ikke den gang kommet med. Dette kretsmesterskapet eller Telemarksmesterskapet som vi kalte det, endte med at vi vant og var fryktelig stolte. TA brakte bilde av oss også. I 1939 hadde Tollnes også kommet med, og da laget vi serie i nettball. Da var ikke Rjukan med, for det blei for lange reiseavstander. Det var litt artig dette, for det var ikke bare spenninga om kampresultatet, men det var like spennende å se om vi kom oss av gårde til der vi skulle spille. Vi hadde ikke penger til å kjøre buss med, og ingen hadde biler. De færreste hadde sykler. Vi måtte rigge til sånn at fikk vi lånt sykler nok så kjørte vi to og to på de. Tro annen hver gang. Mere enn en gang med politi i hælene. Det var god trening det og. Vi vant også den serien. Siste og avgjørende kamp spilte vi ute på Tollnes. Samme året arrangerte forbundet, AIF, norgesmesterskap. Det var også en sånn endagsturnering. Det var på Jordal Amfi. Lenge før det anlegget blei ferdig som vi kjenner i dag. Men det var en drøm for oss og kunne å reise til Oslo. Vi sleit veldig for å få til dette her. Det var penger, penger som var problemet. Vi greide omsider å løse dette spørsmålet med reisepenger ved at vi lagde en fotballkamp for jenter. Den spilte vi ute på Tollnes. Det var Mæla Idrettsforening og Skotfoss som hadde lag sammen mot Tollnes. Og så var vi så heldige at det var noen nysgjerrige mennesker som betalte for å komme inn og se på dette her. Vi kom ikke langt opp i den turneringa i Oslo. Jeg vet ikke om vi hadde en eller to kamper før vi blei slått ut. Det var mange lag der, men Knardalstrand rakk å komme til finalen. Sjøl var jeg dommer i flere av kampene. Jeg hadde gått på et dommerkurs og blitt kvalifisert som dommer i dette her. Men det er vel det siste vi kan si om nettball når det gjelder Skotfoss AIL, for den dagen vi var i Oslo og spilte, gikk Hitler inn i Polen; altså september -39. Den meldinga fikk vi på Lysaker på vei hjem, så da var det bråstopp.

Hadde du tillitsverv i Skotfoss AIL?
Jeg var formann i jentegruppa, eller jeg husker ikke hva vi kalte den jeg. Så var jeg innenfor Telemark Arbeideridrettskrets med i et styre for de som dreiv med jenteidrett. Jeg var sekretær der. Formannen het Elise Eriksen og var fra Mæla. Jeg var med på noen av disse idrettstingene i fylket. Vi hadde jo fått disse fylkesmesterskapene våre, så det var moro når jeg møtte der og fikk utlevert diplomene av forbundets representant. Vi var jo litt stolte når vi for en gang skyld kunne ta noen mesterskap hjem til Skotfoss.

Hvilke forhold hadde dere til den borgelige idretten på Skotfoss?
Det er jo litt artig det der, for oss var det naturlig at den idretten vi skulle og kunne være med på, måtte vi nødt å drive i AIL. Jeg hadde en liten rar følelse av at vi hørte ikke hjemme i det som nå heter Skotfoss Turn & Idrettsforening. Vi som var aktive i ungdomslaget, var jo på en måte med på å true, spesielt gutter da, til å drive idrett i AIL, fordi ungdomslaget var veldig populært, og det var et godt ungdomslag. Det var omlag 150 medlemmer, og av de var 149 arbeidsløse. For å bli medlem av ungdomslaget kunne de ikke stå i Idrettsforeningen, så lenge det var et arbeideridrettslag. Og dermed var det mange av guttene som gikk inn og begynte å sparke fotball og hoppe på ski i AIL, fordi det var veldig moro å danse i ungdomslaget hver tirsdag.

Hadde Skotfoss AIL noe idrettsanlegg?
Ja, vi syns jo det sjøl da. Vi leide Langmyra; ei lang slette. Jeg trur nok ikke den hadde holdt mål for en idrettsplass nå, for det var mange tuer. Men det var myrjord, så det blei å ta spaden fatt og hogge vekk det verste, og så sparka vi fotball. Det var jo der vi dreiv med nettball også, men nettballen krevde jo ikke noen stor plass, så der kunne vi ha en mer skikkelig flate. Ganske tidlig blei det også behov for hoppbakke. Nå hadde jo Skotfoss Turn & Idrettsforening sin hoppbakke på Gulset, Hasselbakken, men der fikk jo ikke AIL-guttene lov til å hoppe. Så var det en av de aktive administratorene, en som het Herman Nilsen Nybakke, han bodde oppe i Dalane, og tvers over gata der fant han ut at der måtte det gå an å lage en skibakke. De begynte da å spa og fikk rydda der. Hvordan leieforholdet var tør jeg ikke ha noen mening om, men de makta å få tilskott ved at de kunne kalle det nødsarbeid når de skulle planere og rigge til. Så flere av guttene som var med i AIL, tjente nok sine første kroner i livet på dette arbeidstiltaket, og de hadde "god" lønn; halvannen krone dagen. Da holdt de redskap sjøl. Redskapen måtte de låne hjemme, og sjøl vet jeg at mer enn en gang så låt det utafra at takk for lånet, skaftet står i gangen. Det var nok ikke det fineste terrenget denne skibakken blei bygd i når jeg ser på den i dag. De måtte over en vei og opp en bratt bakke når de kom ned av unnarennet, men den lå laglig til for å komme dit. De fikk kjøpt flisballer som de bygde opp unnarennet av, så den het ikke AIL-bakken men "Flisballbakken".

Arbeiderungdomslaget.

Du blei medlem av Skotfoss AUL i -35. Hvorfor blei du det?
Vel, det var flere årsaker. Det var naturlig for oss som vokste opp på et typisk lite industristed å vite at vi naturlig hørte til arbeiderbevegelsen. Men en må vel innrømme det at de aller fleste av oss gikk inn i ungdomslaget for der kunne vi få billig moro. Vi fikk danse. De fleste av oss lærte å danse i ungdomslaget. Det var møter i Folkets Hus hver tirsdag med dans etterpå. Den politiske overbevisningen hadde vi nok fått med oss helt fra barns bein av. Skolering og aktivitet fikk vi jo etterhvert som vi blei med i det vanlige organisasjonsarbeidet. Og det var moro å drive organisasjonsarbeid i ungdomslaget. Godt kameratskap, turer, studieringer, teatergrupper og først og fremst det at vi alltid hadde noe å foreta oss. Jeg tror at hvis vi ikke hadde hatt arbeiderungdomslaget her på Skotfoss i de harde, meget omtalte, trettiåra så hadde det blitt mange som hadde gått dukken. Det var med på å forme oss, får jeg håpe, til samfunnsbevisste mennesker istedenfor at vi kanskje hadde sklidd ut på andre baner, slik som altfor mye ungdom gjør i dag. Så jeg tror ungdomsbevegelsen var redningen, kort og godt, for oss i den tida. Det ga oss alltid noe, og det aktiviserte oss på så mange måter. Vi måtte gjøre vanlig komitearbeid, koke kaffe, selge lodder og vi måtte lære noe som jeg tror vi hadde veldig godt av; vi torde aldri legge i vei med et arrangement hvis vi ikke først hadde gått grundig igjennom nærmest et budsjett, i hvert fall planlagt grundig hvordan vi skulle få det til å svare seg økonomisk. Der tror jeg vi fikk en erfaring som dagens ungdom ikke har fått. Nå er det bare å klemme i vei, og så får stat og kommune bære ansvaret for det som er gjort. Hvordan var jentenes stilling i arbeiderungdomslaget.

Var det bare kaffekoking og loddsalg?
Nei, i ungdomslaget var det vel guttene som vesentlig hadde de ledende tillitsverva, men de var veldig flinke til å aktivisere jenter, prøvde i hvert fall å trekke de med. Og sjøl husker jeg veldig godt første gang jeg fikk tillitsverv i ungdomslaget. Jeg blei valgt til sekretær. Jeg torde ikke ta ordet og si jeg ikke kunne, for det hadde jeg aldri gjort. Jeg tok med meg den store, tunge boka hjem og holdt på ei hel uke å skrive referat fra det møtet. Jeg trur ikke jeg hoppa over et ord av hva som blei sagt i det møtet, og jeg var så redd at jeg holdt på å dø da jeg skulle lese det opp på neste møte. Det tok nok halve møtet også for å få lest igjennom den protokollen . Da husker jeg en av guttene kom bort til meg etterpå og spurte om jeg kunne stenografere, men jeg hadde gått og spurt både denne og hin om hva som hadde skjedd i det møtet for å få det med meg. Men før meg var det flere jenter som hadde vært sekretær i ungdomslaget, blant annet Solveig Sti. Hun hadde kommet tidligere med. Vi måtte være 15 år for å være med i ungdomslaget, men Solveig fikk nok lurka seg inn der litt tidligere, fordi mora henners var vaktmester på Folkets Hus, så dermed så kom hun inn bakveien. Ellers så husker jeg vi hadde mye fester for å skaffe økonomi. Det var ikke så enkelt å sette igang med utlodninger, for det var ikke mye penger blant folk her på Skotfoss. Men vi hadde mye dansefester, og det som var helt omvendt fra i dag, det var faktisk kamp om å komme med i festkomiteen, for da kom du gratis inn på festen. For det kosta ei hel krone, og det var ikke godt å få tak i. Det kom bestandig veldig mye folk fra Skien og Porsgrunn på dansefestene på Skotfoss. Det var veldig moro for det var aldri fyll og spetakkel. En kan si at vi finansierte hele ungdomslagets årlige virksomhet med en nyttårsfest. Da var det veldig mye folk på Folkets Hus. Det var jo begrensa hvor mange det var plass til. Så når noen hadde vært der ei stund, prøvde vi å få dytta de ut så vi fikk plass til noen flere som kunne betale. Pussig når en tenker på hvor strenge forskrifter det er i dag for å ha fest. Vi pynta med papirstrimler og greier i taket. Det hadde jo vært livsfarlig og hatt nå, men det gikk bra. Vi leide orkester, og så solgte vi pølser og litt lodder på festen. Vi hadde veldig aktive møter, store diskusjoner, hadde mange innledningsforedrag om aktuelle emner, og det var mye som var aktuelt for all denne arbeidsløse ungdommen. Så hadde vi bestandig handskriven lagsavis. Den gikk på rundgang. Der var vi ofte skarpe i kanten. Det kunne bli reine føljetongen mange ganger, for debattene fra møtene kunne fortsette i lagsavisa, og da kunne det være kamp om å bli redaktør for å gi sin mening til kjenne.

Hadde dere studiesirkler?
Ja, studiesirkler slik vi kjenner dem i dag, kan ikke jeg huske vi hadde så mange av, men vi hadde kveldsskoler. I to vintre hadde vi samarbeid med fagforeningen, Avd. 25 NPF, partilaget og til og med samvirkelaget, som den gang het Skotfoss kooperative forening. Jeg trur vi kalte den sosialistisk kveldsskole. Vi begynte om høsten og holdt på til våren, to kvelder i uka med tre timer hver kveld. Der hadde vi mange emner; fra fagforeningskunnskap til norsk, kommunalkunnskap og sosialismens teori og praksis. Jeg husker vi lærte å skrive selvangivelse, noe så enkelt som å fylle ut en postanvisning, sette opp skriv og alminnelige praktiske ting, som en i dag tar for gitt, for en har hatt det på skolen, men det hadde ikke vi. Vi brukte både lokale lærerkrefter og folk fra andre steder. Jeg husker at seinere stortingsmann og fylkesmann Tidemann Evensen var en av foreleserne. Vi hadde sogar Aksel Zachariassen som gjesteforeleser, men det trur jeg var etter krigen. Den kveldsskolen vi hadde før krigen, trur jeg vi var 48 stykker som gikk to kvelder i uka en hel vinter. Det var jo en god skolering, det var ikke noen kjære mor, for der måtte du gjøre leksa di, lese opp det du hadde gjort og få kritikk av hele hurven.

Var dere aktive i noen valgkamp?
Åh ja, ja! I valgkampen i -36 hadde vi laga tramgjeng. Den blei leda av Håkon Forberg og hadde sin debut på et valgmøte på Skotfoss. Det var et veldig svært møte med fullstappa Folkets Hus, og LO's daværende formann Olav Hindahl var dagens taler. Jeg husker han kom opp til oss og hadde det veldig moro på grunn av at vi hadde så veldig lampefeber og skulle forsøke å trøste oss. Denne tramgjengen var også med på andre steder enn her på Skotfoss. Vi var ute på noen søndagsturneer rundt omkring i kommunen. Det var jo Solum kommune den gangen. Vi var borti Kilebygda og hadde friluftsmøter, oppi Mælum og andre små plasser, der det kunne være mulighet for at det kom noen. Vi fikk litt kritikk fordi vi hadde hammermerke på brystet. Vi hadde rød hammer på hvite skjorter. Guttene hadde mørke benklær og jentene blå skjørt. Det blei sagt at vi var uniformerte, og det var jo ulovlig den gangen. Så det endte med at vi hadde disse hammerne løse, og satte de på med knappenåler når vi skulle opptre. Dermed gikk vi ikke ute i gatene som uniformerte individer.

Representerte du ungdomslaget utafor Skotfoss?
Jeg rakk det ikke før krigen. Jeg var valgt til utsending til Telemark D-lag av AUF sitt årsmøte i Bø, 13. april 1940. Jeg hadde gleda meg veldig til det. Jeg husker jeg sa den 10. april at lurer på om krigen er slutt så jeg kommer på D-lagets årsmøte. Vi rakk ikke det, men jeg kom dit i -46 på Notodden, og siden var jeg med i D-lagets styre noen år. Jeg var med på det første møtet D-lagets styre hadde for å prøve og komme igang igjen etter krigen. Johan Heisholt var formann, Bjarne Brattum, Skien var kasserer og Johs. Kabbe fra Ulefoss var med. Når jeg blei med der, var det ikke for at jeg var innvalgt i styret, men jeg var med i styret for teatergruppa i fylket. Der var Bjarne Lindskog formann, men Bjarne hadde forfall, og så blei jeg skikka av gårde til Grand Hotell i Skien på dette møtet. Det var artig å komme sammen igjen, men det som var litt vondt, var at en som hadde vært sekretær hadde havna i nazistenes flokk, og det la en demper på det hele.

Var det noen aktivitet i Skotfoss AUL i krigsåra?
Aktivitet var det jo ikke. Jeg var sekretær da krigen kom, og de av oss i styret som ikke måtte møte til krigsinnsats, gikk bort på Folkets Hus og plukka med oss de effektene som var der. Vi hadde et skap der som vi hadde tingene i og så tok vi de viktigste protokollene, fikk lagd ei kasse av metall og gravde det ned i hagen til han som var formann. Der gravde vi det opp igjen da krigen var slutt. Kassereren rakk ikke å få gjømt unna pengene og kassabok, fordi han måtte ut i tjeneste, så de forsvant. Flagg og faner pluss en radiogrammofon, som vi brukte til dans på møtene, hadde jeg hjemme. Da radioene skulle innleveres, fant jeg ei gammel smørkasse og putta oppi noen skruer og annet skrammel og leverte det med navnet til ungdomslaget på som folkemottaker. Radioen var god å ha og høre nyhetene på.

Hvor lenge var du med i Skotfoss AUL etter krigen?
Det var lenge det. Vi starta ungdomslagsvirksomheten akkurat ei uke etter frigjøringa, og da var Folkets Hus fullt. Det så veldig bra ut, men det bleikna fort. Russerne hadde gjort en glimrende innsats i krigen og det ga seg selvfølgelig utslag. Vi var mer eller mindre påvirka, og det var vel ikke mer enn en eller to uker etter at vi hadde konstituert laget igjen, som det oppsto et kommunistisk ungdomslag. Mange av de som hadde møtt til det første møtet hos oss, havna i det kommunistiske ungdomslaget. De fikk ikke så veldig lang levetid. Skotfoss er et lite sted og to ungdomslag så nær hverandre så blei det ikke den virksomheten som vi håpa på. Og da vi nærma oss nyttårsaften viste det seg at det kommunistiske ungdomslaget hadde fått tilsagn på å leie Folkets Hus, der vi pleide å ha nyttårsfestene. Dette syntes vi var litt bittert, så vi sendte en henvendelse til Avd. 25, som var huseier, og mente at vi hadde hevd på å leie lokalet nyttårskvelden. Avd. 25 kjente til situasjonen, skar midt på treet og sa vi fikk holde festen sammen. Og slik blei det. Festen blei holdt og en del penger blei det av det. Jeg kan tenke meg en 7-800 kroner. Vi som var i arbeiderungdomslaget syntes dette var litt bittert, for det var vesentlig oss som hadde hatt arbeidet med festen. Det å gi bort de kronene, var vi ikke noe glade for. Men på dette tidspunktet hadde det kommet en komite i arbeid som skulle reise en minnestein over de Skotfossguttene som hadde falt i krigen. Og så fant vi ut at vi i arbeiderungdomslaget ville gi vår del av inntektene nyttårskvelden til dette formålet. Vi regna da med at det kommunistiske ungdomslaget ikke kunne gjøre seg noe mindre og slik gikk det. Pengene fra festen havna hos komiteen for minnesmerket. Det var vel også årsaken til at det kommunistiske ungdomslaget ikke fikk noe økonomisk fundament til å drive videre på. Arbeiderungdomslaget blei jo heller ikke det store og vidtgående som vi hadde før krigen. Det hadde jo langt andre årsaker, for nå hadde folk fått arbeid. De hadde ikke så mye fritid lenger, og en annen ting som var enda viktigere, var at det blei ekstra lang militærtjeneste. Guttene måtte jo ut i halvannen års tjeneste, og forsvant guttene så forsvant jentene også. På den måten blei det tynnere i rekkene, men vi holdt i hvert fall på til -59, kanskje også noen få år deretter med mer eller mindre regelmessige møter. Det blei mye annen aktivitet, blant annet så blei mange av medlemmene i ungdomslaget opptatt i håndballen i Idrettsforeningen, og det kolliderte litt med trenings- og møtekvelder. Og etterhvert som velstanden blant ungdommen økte, så avtok den politiske interessen. Trur rett og slett, det er fælt og si det, men det virka som de hadde fått det så godt at det var ikke noe og sloss for lenger. Og nå er det dessverre mange år siden det har vært noe aktivt ungdomslag på Skotfoss. Det var faktisk vi som var det som kalles saltet i arbeiderbevegelsen her. Vi gjorde mye godt. Vi dreiv med dugnadsarbeid for folk. Vi mala hus og måka snø når folk ikke kom fram på torvet. Vi hogg ved, tok opp poteter og annet praktisk arbeid for å aktivisere medlemmene. Foruten at vi hadde mange turer. Vi fikk låne Leirodden, som var Avd. 25's feriested. Der hadde vi mange sommerstevner, og spesielt i pinsa var det populært å reise dit. Vi hadde et godt samarbeid med et ungdomslag nede i Risør, og de besøkte oss der flere ganger, mens vi på sommerstid besøkte dem nede i skjærgården. På denne måten skaffa vi oss mange gode kame- rater. Vi fikk også plassert inn noen forelesninger og kursvirksomhet i de turene vi dro på. Vi hadde blant annet deltakere på fylkeslagets sommerskole borti Drangedal, på Neslandsvatn, på den folkehøyskolen som brant ned der borte. Og vi hadde en 14-15 deltakere i et påskekurs som vi hadde på Vinje Hotell i 1951. Så Skotfossgjengen var aktive og flinke og de viste å sette preg på det de var med på.

Når blei du med i Arbeiderpartiet?
Partimedlemskap regner jeg å ha fra min start i ungdomslaget, men direkte partimedlemskap fikk jeg i Skotfoss Kvinnegruppe av DNA da den blei starta i januar 1940. Et medlemskap som jeg siden har beholdt. Det blei ikke til at jeg deltok så mye i møtene de holdt, for de hadde møter samme kveld som ungdomslaget. Men vi hadde jo en del fellesarrangement/-møter, der ungdomslaget arrangerte den ene gangen og kvinnegruppa den andre. Det var veldig hyggelig. Vi fikk også selve partilaget med, men det var litt vanskeligere med dem for de fleste hadde skiftarbeid. Vi laga blant annet juletrefester. Det var ikke alle som syntes det var helt riktig, slik som vi la det opp. Vi hadde barnefest om ettermiddagen og så om kvelden hadde vi for voksne. Vi gikk rundt juletreet, hadde julenisse med gaveutdeling og så satte vi juletreet borti kroken og dansa. Det satt litt trangt i halsen på noen, selv blant våre beste partifeller. Juletre var det aldri noe problem å få tak i for vår gode, gamle partiveteran, Jens Haukenes, hadde stor og fin skau. Han sørga alltid for første klasses juletre. Dette samarbeidet forsøkte vi å få inn i litt fastere former. Vi prøvde også å få med fagforeningen, Avd. 25, i noe som vi kalte Arbeidersamfunn. Styret bestod av formennene i partilag ,kvinnegruppe og ungdomslag. Og den første og vel eneste formannen i den korte levetida Arbeidersamfunnet hadde, hette Gjermund Aamlid. Det var vel omkring midten av 1950-åra. Jeg var sekretær der sjøl, så jeg burde visst det mer eksakt.

Er det ikke så at det er eget barnetog 1. mai på Skotfoss?
De er særegne på mange måter Skotfossfolk, og 1. mai er en av de dagene vi setter veldig høyt, fordi de fleste av oss husker hvorfor vi feirer 1. mai. Før krigen begynte de med å ha barnetog 1. mai like så vel som 17. mai, og den tradisjonen holder vi på. Og det koselige er at tidligere Skotfossfolk kommer hjem til Skotfoss den dagen, så her er det flere folk 1. mai enn 17. mai.


Arbeidsløses Forening.

Du nevnte tidligere at 149 av 150 medlemmer i ungdomslaget var arbeidsløse. Fantes det noen arbeidsløses forening på Skotfoss?
Ja, det gjorde det. Jeg får ikke håpe at de som var tillitsmenn der brukte de samme orda som formannen i arbeidsløses forening i Skien gjorde da de starta sin forening. Han håpa at den ville vokse seg stor og sterk. Men som sagt det var arbeidsløses forening her og de var aktive, de var flinke, de holdt sine møter og streva og sleit. Jeg husker de til og med fikk en representant på LO-kongressen en gang. En av guttene her på Skotfoss som aldri hadde tjent fem øre, var overlykkelig da han hadde blitt representant til Kongressen og fikk kr. 37,50 pr. dag for å sitte i møte! Vi var en del jenter som var med i ungdomslaget, arbeidsløse selvfølgelig, og vi ville gjerne bli medlem av arbeidsløses forening på Skotfoss. Vi hadde en baktanke med det, for var vi organiserte så kom vi inn på kino for femti øre. På Skotfoss var det slik at Avd. 25 var stedets ett og alt, og de dreiv kinoen også. Og følgelig så ga de da medlemmer av arbeidsløses forening billigbilletter til kinoen. Nå var kontingenten i arbeidsløses forening ti øre uka, og kunne vi bli medlem der, så sparte vi førti øre, for ellers kosta det ei krone å gå på kino. Men det blei reist bukkebein mot det, for de karene som satt i styret hadde alvorlige behandlinger av dette om jenter virkelig var arbeidsløse. Men vi fira ikke, vi kom inn, blei medlemmer og fikk billige kinobilletter.


Ut i arbeidslivet og inn i fagbevegelsen.

Etter krigen fikk du din første jobb utafor hjemmet. Hvor var det?
Jeg begynte å jobbe i Postverket, på postkontoret på Skotfoss. Det var en trivelig jobb, koselig var det. Jeg har bestandig sagt at alle nysgjerrige mennesker burde jobbe i Postverket. Der får en greie på alt som rører og går. Samtidig hadde jeg klødd i fingerene etter å skrive. Så han som var redaktør av Telemark Arbeiderblad den gangen, Gunnar Sand, tidligere formann i AUF, han ba meg om å være korrespondent for TA på Skotfoss. Det blei til at jeg klora ned noe da, litt møtereferater og annet som skjedde her. Det resulterte i at han samme Sand, ba meg begynne i redaksjonen i Skien. Jeg blei vel i TA i 3 1/2 år. Da fikk jeg en henstilling fra Telemark faglige Samorganisasjon om jeg ikke kunne komme opp til dem, for kontordama der hadde slutta. Jeg hadde ikke noen tanke på det, men etter et par spørsmål fra sjefen der, Thoralf Hanæs, fikk han overtalt meg. Jeg begynte der 1. januar 1951. Så slik havna jeg da i fagbevegelsen, og en må vel si at jeg var heldig som fikk lov til å få et arbeid innenfor det interesseområde jeg hadde hatt som hobby. Selv om det blei harde dager mange ganger, så var det veldig interessant. En lærte litt om organisasjonslivet, det var mange trivelige mennesker å treffe og en lærte å kjenne mange av våre øverste tillitsmenn. Så det ga meg veldig mye, og jeg var oppriktig lei meg den dagen vi måtte flytte fra kontoret i Skien og havna i Porsgrunn sammen med Vestfold faglige Samorganisasjon. Men det gikk jo det, og så blei det nye interessante arbeidsoppgaver. Det var den 3. august -59 vi flytta inn i Folkets Hus i Porsgrunn, som da var nybygd, som LO's Distriktskontor. Da var det slutt på de fylkesvise samorganisasjonene. Vi gikk over til å opprette lokale samorganisasjoner omkring i Telemark, og lignende var det i Vestfold. Så det blei nye bekjentskaper, nye arbeidsoppgaver og framfor alt mange nye bedriftsforhold en lærte å kjenne.

Hvor lenge blei det din arbeidsplass?
Jeg var ansatt der bortimot tredve år, men jeg blei dessverre sjuk, så de siste åra gikk jeg på halv jobb til jeg kom til pensjonsalder.

Hadde du noen verv i fagbevegelsen?
Jeg var med å starte Faglig Kvinnenemnd for Skien og Porsgrunn. Den blei starta først i 50-åra og finansiert via Samorg. Vi hadde en del faglige kvinnemøter, og ikke minst hadde vi en god del faglige kvinnekurs; noen på Norsjø Turistheim og enkelte ganger i Porsgrunn. Jeg var sekretær i det vesentlige av tida Kvinnenemnda dreiv sin virksomhet. Da vi fikk de lokale faglige samorganisasjonene fra -59, blei også Kvinnenemnda delt; en for Skien og en for Porsgrunn og Brevik. De fleste av de som satt i Faglig Kvinnenemnds styre var medlem av Arbeiderpartiet, så vi gjorde en del tiltak, spesielt foran valgår, for å få de fagorganiserte kvinnene til å aktivisere seg i Arbeiderpartiet. Vi hadde en del gode bedriftsbesøk, og vi hadde besøk av tillitskvinner fra LO sentralt. Først og fremst var det Ragna Karlsen, som var den første faglige kvinnesekretæren. Hun var her da vi starta og hun fulgte opp arbeidet. Den viktigste oppgaven Kvinnenemnda gjorde, sett med mine øyne, var at vi fikk organisert rengjøringshjelpene. De hadde ofte vanskelige arbeidsforhold. De var ofte aleine på en arbeidsplass, og selv om de jobba i en forretning, så kom de ikke inn i Handel og Kontor, og jobba de på en restaurant, så kom de ikke inn i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, for de hadde ikke overenskomster som passa for dem. Vi gjorde da en del arbeid for å samle disse her, og vi visste jo at deres organisasjonsforhold skulle inn under Norsk Arbeidsmannsfor- bund. Daværende formann i forbundet, Walter Kristiansen, som opprinnelig var telemarking, kom da til et møte vi hadde i Folkets Hus i Skien, og der fikk vi starta en fagforening for rengjøringskvinnene. Den lever ennå, men nå som en av gruppene i Telemark Arbeidsmannsforening.

Til slutt, hadde du noen andre tillitsverv i arbeiderbevegelsen enn de vi har vært innom hittil?
Vel, jeg har vært kasserer i Skotfoss Kvinnegruppe av DNA i 14-15 år, og der har det også blitt litt studielederarbeide. Og studiearbeide har jeg takla da jeg var med og starta AOF- foreningen for Grenland, og var den første kassereren der de første trange åra. Det er jo ikke så mye en rekker utenom arbeidstida, og jeg var jo i den situasjonen at mange av tillitsverva jeg hadde hang sammen med arbeidsplassen min.