|
|
|
Arbeiderminner.
Arbeiderbevegelsens
Arkiv i Telemark har i sitt arkiv 216 arbeiderminner. 85 er lydbandintervjuer,
mens resten er nedskrevne kopier fra andre samlinger.
Ti
av lydbåndintervjuene er skrevet ut og trykt i årboka til Telemark
Historielag:
-
Arbeideren
og organisasjonsmannen Thoralf Hanæs. (Telemark Historie nr. 10 -
1989)
-
I
tysk fangenskap. Intervju med Ingvald Gauslaa. (Telemark Historie
nr. 11 - 1990)
-
"Av
om lag 150 medlemmer i ungdomslaget var 149 arbeidsløse." Intervju
med Anne Melfald. (Telemark Historie nr.12 - 1991)
-
Ved
Lårdals Ullspinneri i 50 år. Intervju med Signe Kvålo. (Telemark Historie
nr. 14 - 1993)
-
"Skal
eg ønskje noko godt for eit menneskje, må det vere gleda å skrive
eit godt vers." Intervju med Halvor J. Sandsdalen. (Telemark Historie
nr. 16 - 1995)
-
Ordfører
og stortingsmann Eigil O. Liane. (Telemark Historie nr. 18 - 1997)
-
Skolepolitikeren
Einar M. Johansen. (Telemark Historie nr. 19 - 1998)
-
Håkan
Finstad (1927 - 1999). (Telemark Historie nr. 22-2001)
-
Arne
Åsland (1909 - 1997). (Telemark Historie nr. 23-2002)
-
Elna
Lindskog (1908 - 1992). Fra tjenestepike til lokalpolitiker. (Telemark
Historie nr. 24-2003)
"AV
OMLAG 150 MEDLEMMER I UNGDOMSLAGET VAR 149 ARBEIDSLØSE"
Intervju med Anne Melfald (1918-1987).
Av Ove Lunde.
Bardom
og oppvekst.
Når
og hvor er du født?
Jeg er født i 1918 på Skotfoss og vokst opp her.
Kommer
foreldra dine fra Skotfoss?
Nei, det er nesten ingen som kommer i fra Skotfoss. De fleste i den tida
kom hit i forbindelse med den industri som Skotfos Bruk la opp til ved
å begynne og produsere papir. Min far blei da ansatt der. Han kom fra
et småbruk, født i Gjerpen, siden flytta til Mælum, der også min mor kom
fra. De flytta til Skotfoss, der far fikk arbeid etter at de hadde gifta
seg. Han var tidligere drosjekusk med hest i Skien. Det var ikke spreke
kår for slikt noe, og da det blei en industriarbeidsplass her, trodde
de det skulle bli en god løsning.
Når
kom de til Skotfoss?
Kan tenke meg 1912.
Da
fikk han jobb på Skotfos Bruk?
Ja, han begynte der å rulle papir. Mor var sydame, og sydde for folk.
Det var jo ikke noen sprek økonomi så det gjaldt å ta med seg de inntekter
som var. Vi leide da hus et sted som het Granheim. Det var et privathus
med fire leiligheter. Der bodde vi til 1926 da vi kjøpte et eldre hus
oppe på Kastet.
Siden
har både foreldra dine og du bodd på Skotfoss?
Ja, mista mor mi i 1926. Den høsten begynte jeg på skolen. Jeg var seint
ute der. Det var ikke så nøye når en begynte på skolen da en ikke hadde
muligheter til noen videre skolegang allikevel. Så jeg var åtte år da
jeg begynte på "universitetet" på Skotfoss.
Var
det sjuårig folkeskole?
Ja, alle sju åra der, og den øvrige utdannelsen ligger på søndagsskolen.
Etterpå
var det å begynne og jobbe?
Tenk om det hadde vært så deilig. Det var nok bare en drøm det å få jobb.
Nå var jo jeg i den situasjonen at jeg hadde mista mora mi, og det het
seg jo den gangen at det var kjekt når jentungen var ferdig med skolen
så hun kunne være hjemme å stelle huset. Jeg har aldri vært glad i husarbeid.
Jeg syntes der var mere moro å være ute på Langmyra og sparke fotball.
Men det blei jo det som blei løsningen. Og kanskje det og som har vært
med og lært en den politiske veien. For her på Skotfoss var vi jo før
vi var ferdig med skolen klar over forskjellen på arbeidsfolk og de som
var høyere på klassestigen. I skoleåra var det årlig års streiker der
våre foreldre hadde sitt utkomme, og vi lærte tidlig det at arbeidsplassen
ga oss brød. Jeg husker så mangen gang streikene, f.eks. i 1931, det året
Menstadslaget var. Da hadde vi noen dager før Menstadslaget en strid og
kamp her på Skotfoss. Jeg var jo ikke gamle skrotten, men jeg glømmer
aldri det lange toget som kom marsjerende fra Skien mot Skotfoss, for
de skulle opp å jage noen streikebrytere . Toget, synes jeg hører det
når jeg vil, kom marsjerende. De hadde ei stortromme til å slå takten
og så sang de "Internasjonalen". Vi unger fikk jo ikke lov til å gå bort
og se på det som skjedde, men det blei jo kamp bort på kanalbrua her.
Der brukte de kulestein som våpen. Dette er inntrykk som du aldri glømmer.
De sloss for arbeidsplassene sine, og det var vel da at Hundseid-regjeringa,
med Quisling som forsvarsminister, sendte tropper for å jage de " stygge"
arbeidsfolka. Vi lærte tidlig at arbeidsplassen ga kroner i påsan til
brød. Når det var streik, visste vi at det vi da fikk å leve for, var
det streikebidraget våre foreldre fikk av fagforeningskassa. Jeg husker
godt at jeg måtte gå ned for pappa noen ganger å hente streikebidraget.
Jeg husker godt jeg henta 13 kroner uka, og det kan jo enhver tenke seg
hvor mye var.
Var
faren din med i fagforenings- eller partiarbeide?
Nei, han var aldri det. Det kommer seg vel i grunn mye av at han var ikke
en mann av mange ord, og det at han var enkemann gjorde at han følte mere
ansvar for å være hjemme og passe ungene. Og når mange av disse streikene
kom på og i fritida, så reiste vi til mormor og morfar, som han hjalp
litt med gårdsbruket. Dermed så hadde vi kosten der. Hans far, farfar,
hadde for mange år siden slutta som gårdbruker og havna på Borgestad Fabrikker.
Farfar var en av de første arbeiderrepresentantene i Gjerpen herredsstyre.
Hva
het han?
Anders Melfald.
Husker
du andre ting fra oppveksten?
Det var lønningsdag på torsdag på Skotfoss Bruk, og det var klokka kvart
på fem på ettermiddagen. Så da hadde forretningene oppe til klokka åtte,
for at folk skulle sørge for å få brukt disse pengene. Da var det veldig
mange av husmødrene som dro bort for å møte mannen når han kom med lønninga.
Da sto de som regel på bortsida av kanalbrua og passa på å få lønninga.
De hadde bokser som de fikk lønna i. Jeg tror nok at det ikke bare var
for at de var sultne, men det var nok også det at båten til byen gikk
fra kanalen der. Det kunne nok tenkes at det var noen av disse karene
som heller hadde tatt en sveiv til byen før de rakk hjemom med lønninga,
og da hadde nok boksen vært tom.
Det
var ikke noen skjenkesteder på Skotfoss?
Nei, det var ikke det. Men ellers så husker jeg jo at disse husmødrene,
det var en fast gjeng det, som var der og passa på, gikk til butikken
og handla. Jeg syns ennå jeg ser noen av de står i butikken og leiter
igjennom varene, og spesielt i den kanten der det var ost, var det om
å gjøre og være litt tidlig ute. Kanskje de kunne finne noen ostebeter
som var skjært opp dagen før, for de fikk de litt rimeligere, og på den
måten kunne plusse litt mere på skiva. De samme torsdagskveldene var det
mye trafikk der borte i Hølen, som vi kalte det der båtene la til. Da
kom det, i hvert fall på visse årstider, fiskeskøyter fra Langesund som
kom med makrell og sild. Da var det mange fiskeknipper; 20 makreller for
ei krone. Det blei mye god mat. Samme med sild. Da lukta det stekt fisk
over hele Skotfoss. Når det gjelder klær, var dette med Skotfoss noe særegent.
Det var nok mange av guttene som blei kalt for "filtprinser", for på fabrikken
brukte de noe som het filt, tykt ulltøy, på papirmaskinene. Og når det
var utslitt på maskinene, fikk folk kjøpt disse filtrullene, svære og
tykke, men det blei gode vinterklær. Flinke husmødre sydde bukser, kjoler,
kåper og den slags. For det var ikke før til konfirmasjonen guttene fikk
seg dress av kjøpetøy. Særlig etter den tida når konfirmasjonsbuksa var
utslitt, var det svært ofte noe som het Oxford-bukser, sånn som i dag
er pene gråbukser. De blei kjøpt om sommeren, brukt som penbukse da og
når høsten kom, blei de farva og brukt til konfirmasjonsjakka, og så hadde
de vinterklær. For jentenes vedkommende var det mange husmødre som var
flinke til å kjøpe sukkersekker i butikken. De kosta 50 øre stykket, men
det sto jo litt trykk på disse sekkene så de hadde jobb i lange tider
med å vaske og bleike de. Men det blei fine sommerkjoler. To sånne 50
øres sekker og pynta på litt, så hadde jentene klær i lange tider. Klesvask
var et kapitel for seg. Det var her som andre steder at det var bekken
som var vaskebalja. Og det er vel ikke så mange av ungene på Skotfoss
opp gjennom de tidene som ikke fikk seg et ufrivillig bad når mamma skylte
tøy. Så de har nok flaksa litt i isflaka både denne og hin. Arbeideridretten.
Du
Anne, var det arbeideridrettslag på Skotfoss?
Ja, det var det, og det hadde sikkert en veldig stor misjon, for det var
mange arbeidsløse ungdommer. Det jeg kan huske, var at de begynte å sparke
fotball på Langmyra, der bodde jo jeg like ved siden av. Kan ikke huske
akkurat når dette laget blei starta. Det var nok sikkert før jeg slutta
folkeskolen. For jeg husker vi jentunger måtte gå å selge lodder, for
å hjelpe de guttene til å få kjøpt fotball og slike ting. Det var ikke
snakk om at de fikk idrettsutstyr. De guttene som skulle ha fotballstøvler
måtte skaffe dem sjøl eller låne av hverandre. Siden etter at vi blei
noe større og hadde kommet med i Arbeiderungdomslaget, var det en del
av disse karene, lederne i Arbeideridrettslaget, som fant ut at det var
greit å knytte også jentene til idrettsbevegelsen. Det er jo alltid slik
at jenter er gode å ha med når det gjelder å skaffe økonomi. Sammen med
noen venninner hjalp jeg guttene til å sy merker på draktene sine. Vi
måtte hjelpe dem når de hadde skirenn og terrengløp og gjøre sånt vanlig
"negerarbe" som det falt seg under arrangementene. Jeg husker vi sto og
kokte melk og saft for å servere de som var ute og sprang i løypene. Men
siden var vi så heldig at en av disse Skotfossguttene fant seg kona si
på Rjukan, og hun var aktiv idrettsjente fra Rjukan. Hun het Esther Olsen
da hun bodde på Rjukan. Green som gift og bosatt i Skien, men hun blei
aktiv i idrettslaget her oppe. Da starta vi ei damegruppe, trur jeg vi
kalte den, og jeg blei formann.
Husker
du når det var?
Det var vel etter jeg havna i ungdomslaget, og der havna jeg i -35. Nøyaktig
år husker jeg ikke, men jeg kan tenke meg det var i -36 eller -37. Vi
turna da en vinter. Ja, turna gjorde vi vel ikke. Det var gymnastikk,
som vi hadde på Folkets Hus. Og hun samme Esther Green lærte oss å spille
volleyball. Nettball kalte vi det den gangen. Det begynte vi med på Folkets
Hus denne vinteren. Det blei litt kostbart, for det gikk ikke bedre enn
at vi ødela noen lysekroner der. Så vi måtte bare håpe på at våren kom
snart, så vi kunne fortsette ute. Og da blei det Langmyra igjen vi havna
på. Vi var ikke så mange jentene som dreiv med dette spillet, men det
var fin mosjon og veldig moro syntes vi. Det oppdaget også guttene i AIL,
så de blei med på dette her. Det kom så melding fra Arbeideridrettsforbundet
om at en dame derifra skulle komme på turnè å lære oss og spille nettball.
Hun het Anbjørg Bråthen, var med i AIF's landsstyre og skulle reise rundt
som instruktør. Hun kom til Skotfoss og skulle lære oss og spille nettball
på Langmyra. Hun blei rundspilt , og enden på det blei at hun ba meg reise
med seg rundt i distriktet her til klubbene for å være med på å lære bort
dette her. Da vi hadde holdt på med det en stund, blei det starta nettballag
på Klosterskogen, det som het KSK, nå Herkules, i Mæla Idrettsforening,
i Knardalstrand AIL og Tollnes. Rjukan AIL hadde lag i sving. Det vi så
imot var å få igang kamper. Det var ikke så enkelt gjort, for vi hadde
ikke råd til å reise noe. Men på en eller annen måte fikk vi sommerem
1938 rigga til en cup-turnering ute på Klosterskogen, KSK-anlegget. Det
som Herkules har der ute nå. Der deltok det lag fra Rjukan, KSK, Knardalstrand,
Mæla og Skotfoss. Tollnes var ikke den gang kommet med. Dette kretsmesterskapet
eller Telemarksmesterskapet som vi kalte det, endte med at vi vant og
var fryktelig stolte. TA brakte bilde av oss også. I 1939 hadde Tollnes
også kommet med, og da laget vi serie i nettball. Da var ikke Rjukan med,
for det blei for lange reiseavstander. Det var litt artig dette, for det
var ikke bare spenninga om kampresultatet, men det var like spennende
å se om vi kom oss av gårde til der vi skulle spille. Vi hadde ikke penger
til å kjøre buss med, og ingen hadde biler. De færreste hadde sykler.
Vi måtte rigge til sånn at fikk vi lånt sykler nok så kjørte vi to og
to på de. Tro annen hver gang. Mere enn en gang med politi i hælene. Det
var god trening det og. Vi vant også den serien. Siste og avgjørende kamp
spilte vi ute på Tollnes. Samme året arrangerte forbundet, AIF, norgesmesterskap.
Det var også en sånn endagsturnering. Det var på Jordal Amfi. Lenge før
det anlegget blei ferdig som vi kjenner i dag. Men det var en drøm for
oss og kunne å reise til Oslo. Vi sleit veldig for å få til dette her.
Det var penger, penger som var problemet. Vi greide omsider å løse dette
spørsmålet med reisepenger ved at vi lagde en fotballkamp for jenter.
Den spilte vi ute på Tollnes. Det var Mæla Idrettsforening og Skotfoss
som hadde lag sammen mot Tollnes. Og så var vi så heldige at det var noen
nysgjerrige mennesker som betalte for å komme inn og se på dette her.
Vi kom ikke langt opp i den turneringa i Oslo. Jeg vet ikke om vi hadde
en eller to kamper før vi blei slått ut. Det var mange lag der, men Knardalstrand
rakk å komme til finalen. Sjøl var jeg dommer i flere av kampene. Jeg
hadde gått på et dommerkurs og blitt kvalifisert som dommer i dette her.
Men det er vel det siste vi kan si om nettball når det gjelder Skotfoss
AIL, for den dagen vi var i Oslo og spilte, gikk Hitler inn i Polen; altså
september -39. Den meldinga fikk vi på Lysaker på vei hjem, så da var
det bråstopp.
Hadde
du tillitsverv i Skotfoss AIL?
Jeg var formann i jentegruppa, eller jeg husker ikke hva vi kalte den
jeg. Så var jeg innenfor Telemark Arbeideridrettskrets med i et styre
for de som dreiv med jenteidrett. Jeg var sekretær der. Formannen het
Elise Eriksen og var fra Mæla. Jeg var med på noen av disse idrettstingene
i fylket. Vi hadde jo fått disse fylkesmesterskapene våre, så det var
moro når jeg møtte der og fikk utlevert diplomene av forbundets representant.
Vi var jo litt stolte når vi for en gang skyld kunne ta noen mesterskap
hjem til Skotfoss.
Hvilke
forhold hadde dere til den borgelige idretten på Skotfoss?
Det er jo litt artig det der, for oss var det naturlig at den idretten
vi skulle og kunne være med på, måtte vi nødt å drive i AIL. Jeg hadde
en liten rar følelse av at vi hørte ikke hjemme i det som nå heter Skotfoss
Turn & Idrettsforening. Vi som var aktive i ungdomslaget, var jo på en
måte med på å true, spesielt gutter da, til å drive idrett i AIL, fordi
ungdomslaget var veldig populært, og det var et godt ungdomslag. Det var
omlag 150 medlemmer, og av de var 149 arbeidsløse. For å bli medlem av
ungdomslaget kunne de ikke stå i Idrettsforeningen, så lenge det var et
arbeideridrettslag. Og dermed var det mange av guttene som gikk inn og
begynte å sparke fotball og hoppe på ski i AIL, fordi det var veldig moro
å danse i ungdomslaget hver tirsdag.
Hadde
Skotfoss AIL noe idrettsanlegg?
Ja, vi syns jo det sjøl da. Vi leide Langmyra; ei lang slette. Jeg trur
nok ikke den hadde holdt mål for en idrettsplass nå, for det var mange
tuer. Men det var myrjord, så det blei å ta spaden fatt og hogge vekk
det verste, og så sparka vi fotball. Det var jo der vi dreiv med nettball
også, men nettballen krevde jo ikke noen stor plass, så der kunne vi ha
en mer skikkelig flate. Ganske tidlig blei det også behov for hoppbakke.
Nå hadde jo Skotfoss Turn & Idrettsforening sin hoppbakke på Gulset, Hasselbakken,
men der fikk jo ikke AIL-guttene lov til å hoppe. Så var det en av de
aktive administratorene, en som het Herman Nilsen Nybakke, han bodde oppe
i Dalane, og tvers over gata der fant han ut at der måtte det gå an å
lage en skibakke. De begynte da å spa og fikk rydda der. Hvordan leieforholdet
var tør jeg ikke ha noen mening om, men de makta å få tilskott ved at
de kunne kalle det nødsarbeid når de skulle planere og rigge til. Så flere
av guttene som var med i AIL, tjente nok sine første kroner i livet på
dette arbeidstiltaket, og de hadde "god" lønn; halvannen krone dagen.
Da holdt de redskap sjøl. Redskapen måtte de låne hjemme, og sjøl vet
jeg at mer enn en gang så låt det utafra at takk for lånet, skaftet står
i gangen. Det var nok ikke det fineste terrenget denne skibakken blei
bygd i når jeg ser på den i dag. De måtte over en vei og opp en bratt
bakke når de kom ned av unnarennet, men den lå laglig til for å komme
dit. De fikk kjøpt flisballer som de bygde opp unnarennet av, så den het
ikke AIL-bakken men "Flisballbakken".
Arbeiderungdomslaget.
Du
blei medlem av Skotfoss AUL i -35. Hvorfor blei du det?
Vel, det var flere årsaker. Det var naturlig for oss som vokste opp på
et typisk lite industristed å vite at vi naturlig hørte til arbeiderbevegelsen.
Men en må vel innrømme det at de aller fleste av oss gikk inn i ungdomslaget
for der kunne vi få billig moro. Vi fikk danse. De fleste av oss lærte
å danse i ungdomslaget. Det var møter i Folkets Hus hver tirsdag med dans
etterpå. Den politiske overbevisningen hadde vi nok fått med oss helt
fra barns bein av. Skolering og aktivitet fikk vi jo etterhvert som vi
blei med i det vanlige organisasjonsarbeidet. Og det var moro å drive
organisasjonsarbeid i ungdomslaget. Godt kameratskap, turer, studieringer,
teatergrupper og først og fremst det at vi alltid hadde noe å foreta oss.
Jeg tror at hvis vi ikke hadde hatt arbeiderungdomslaget her på Skotfoss
i de harde, meget omtalte, trettiåra så hadde det blitt mange som hadde
gått dukken. Det var med på å forme oss, får jeg håpe, til samfunnsbevisste
mennesker istedenfor at vi kanskje hadde sklidd ut på andre baner, slik
som altfor mye ungdom gjør i dag. Så jeg tror ungdomsbevegelsen var redningen,
kort og godt, for oss i den tida. Det ga oss alltid noe, og det aktiviserte
oss på så mange måter. Vi måtte gjøre vanlig komitearbeid, koke kaffe,
selge lodder og vi måtte lære noe som jeg tror vi hadde veldig godt av;
vi torde aldri legge i vei med et arrangement hvis vi ikke først hadde
gått grundig igjennom nærmest et budsjett, i hvert fall planlagt grundig
hvordan vi skulle få det til å svare seg økonomisk. Der tror jeg vi fikk
en erfaring som dagens ungdom ikke har fått. Nå er det bare å klemme i
vei, og så får stat og kommune bære ansvaret for det som er gjort. Hvordan
var jentenes stilling i arbeiderungdomslaget.
Var
det bare kaffekoking og loddsalg?
Nei, i ungdomslaget var det vel guttene som vesentlig hadde de ledende
tillitsverva, men de var veldig flinke til å aktivisere jenter, prøvde
i hvert fall å trekke de med. Og sjøl husker jeg veldig godt første gang
jeg fikk tillitsverv i ungdomslaget. Jeg blei valgt til sekretær. Jeg
torde ikke ta ordet og si jeg ikke kunne, for det hadde jeg aldri gjort.
Jeg tok med meg den store, tunge boka hjem og holdt på ei hel uke å skrive
referat fra det møtet. Jeg trur ikke jeg hoppa over et ord av hva som
blei sagt i det møtet, og jeg var så redd at jeg holdt på å dø da jeg
skulle lese det opp på neste møte. Det tok nok halve møtet også for å
få lest igjennom den protokollen . Da husker jeg en av guttene kom bort
til meg etterpå og spurte om jeg kunne stenografere, men jeg hadde gått
og spurt både denne og hin om hva som hadde skjedd i det møtet for å få
det med meg. Men før meg var det flere jenter som hadde vært sekretær
i ungdomslaget, blant annet Solveig Sti. Hun hadde kommet tidligere med.
Vi måtte være 15 år for å være med i ungdomslaget, men Solveig fikk nok
lurka seg inn der litt tidligere, fordi mora henners var vaktmester på
Folkets Hus, så dermed så kom hun inn bakveien. Ellers så husker jeg vi
hadde mye fester for å skaffe økonomi. Det var ikke så enkelt å sette
igang med utlodninger, for det var ikke mye penger blant folk her på Skotfoss.
Men vi hadde mye dansefester, og det som var helt omvendt fra i dag, det
var faktisk kamp om å komme med i festkomiteen, for da kom du gratis inn
på festen. For det kosta ei hel krone, og det var ikke godt å få tak i.
Det kom bestandig veldig mye folk fra Skien og Porsgrunn på dansefestene
på Skotfoss. Det var veldig moro for det var aldri fyll og spetakkel.
En kan si at vi finansierte hele ungdomslagets årlige virksomhet med en
nyttårsfest. Da var det veldig mye folk på Folkets Hus. Det var jo begrensa
hvor mange det var plass til. Så når noen hadde vært der ei stund, prøvde
vi å få dytta de ut så vi fikk plass til noen flere som kunne betale.
Pussig når en tenker på hvor strenge forskrifter det er i dag for å ha
fest. Vi pynta med papirstrimler og greier i taket. Det hadde jo vært
livsfarlig og hatt nå, men det gikk bra. Vi leide orkester, og så solgte
vi pølser og litt lodder på festen. Vi hadde veldig aktive møter, store
diskusjoner, hadde mange innledningsforedrag om aktuelle emner, og det
var mye som var aktuelt for all denne arbeidsløse ungdommen. Så hadde
vi bestandig handskriven lagsavis. Den gikk på rundgang. Der var vi ofte
skarpe i kanten. Det kunne bli reine føljetongen mange ganger, for debattene
fra møtene kunne fortsette i lagsavisa, og da kunne det være kamp om å
bli redaktør for å gi sin mening til kjenne.
Hadde
dere studiesirkler?
Ja, studiesirkler slik vi kjenner dem i dag, kan ikke jeg huske vi hadde
så mange av, men vi hadde kveldsskoler. I to vintre hadde vi samarbeid
med fagforeningen, Avd. 25 NPF, partilaget og til og med samvirkelaget,
som den gang het Skotfoss kooperative forening. Jeg trur vi kalte den
sosialistisk kveldsskole. Vi begynte om høsten og holdt på til våren,
to kvelder i uka med tre timer hver kveld. Der hadde vi mange emner; fra
fagforeningskunnskap til norsk, kommunalkunnskap og sosialismens teori
og praksis. Jeg husker vi lærte å skrive selvangivelse, noe så enkelt
som å fylle ut en postanvisning, sette opp skriv og alminnelige praktiske
ting, som en i dag tar for gitt, for en har hatt det på skolen, men det
hadde ikke vi. Vi brukte både lokale lærerkrefter og folk fra andre steder.
Jeg husker at seinere stortingsmann og fylkesmann Tidemann Evensen var
en av foreleserne. Vi hadde sogar Aksel Zachariassen som gjesteforeleser,
men det trur jeg var etter krigen. Den kveldsskolen vi hadde før krigen,
trur jeg vi var 48 stykker som gikk to kvelder i uka en hel vinter. Det
var jo en god skolering, det var ikke noen kjære mor, for der måtte du
gjøre leksa di, lese opp det du hadde gjort og få kritikk av hele hurven.
Var
dere aktive i noen valgkamp?
Åh ja, ja! I valgkampen i -36 hadde vi laga tramgjeng. Den blei leda av
Håkon Forberg og hadde sin debut på et valgmøte på Skotfoss. Det var et
veldig svært møte med fullstappa Folkets Hus, og LO's daværende formann
Olav Hindahl var dagens taler. Jeg husker han kom opp til oss og hadde
det veldig moro på grunn av at vi hadde så veldig lampefeber og skulle
forsøke å trøste oss. Denne tramgjengen var også med på andre steder enn
her på Skotfoss. Vi var ute på noen søndagsturneer rundt omkring i kommunen.
Det var jo Solum kommune den gangen. Vi var borti Kilebygda og hadde friluftsmøter,
oppi Mælum og andre små plasser, der det kunne være mulighet for at det
kom noen. Vi fikk litt kritikk fordi vi hadde hammermerke på brystet.
Vi hadde rød hammer på hvite skjorter. Guttene hadde mørke benklær og
jentene blå skjørt. Det blei sagt at vi var uniformerte, og det var jo
ulovlig den gangen. Så det endte med at vi hadde disse hammerne løse,
og satte de på med knappenåler når vi skulle opptre. Dermed gikk vi ikke
ute i gatene som uniformerte individer.
Representerte
du ungdomslaget utafor Skotfoss?
Jeg rakk det ikke før krigen. Jeg var valgt til utsending til Telemark
D-lag av AUF sitt årsmøte i Bø, 13. april 1940. Jeg hadde gleda meg veldig
til det. Jeg husker jeg sa den 10. april at lurer på om krigen er slutt
så jeg kommer på D-lagets årsmøte. Vi rakk ikke det, men jeg kom dit i
-46 på Notodden, og siden var jeg med i D-lagets styre noen år. Jeg var
med på det første møtet D-lagets styre hadde for å prøve og komme igang
igjen etter krigen. Johan Heisholt var formann, Bjarne Brattum, Skien
var kasserer og Johs. Kabbe fra Ulefoss var med. Når jeg blei med der,
var det ikke for at jeg var innvalgt i styret, men jeg var med i styret
for teatergruppa i fylket. Der var Bjarne Lindskog formann, men Bjarne
hadde forfall, og så blei jeg skikka av gårde til Grand Hotell i Skien
på dette møtet. Det var artig å komme sammen igjen, men det som var litt
vondt, var at en som hadde vært sekretær hadde havna i nazistenes flokk,
og det la en demper på det hele.
Var
det noen aktivitet i Skotfoss AUL i krigsåra?
Aktivitet var det jo ikke. Jeg var sekretær da krigen kom, og de av oss
i styret som ikke måtte møte til krigsinnsats, gikk bort på Folkets Hus
og plukka med oss de effektene som var der. Vi hadde et skap der som vi
hadde tingene i og så tok vi de viktigste protokollene, fikk lagd ei kasse
av metall og gravde det ned i hagen til han som var formann. Der gravde
vi det opp igjen da krigen var slutt. Kassereren rakk ikke å få gjømt
unna pengene og kassabok, fordi han måtte ut i tjeneste, så de forsvant.
Flagg og faner pluss en radiogrammofon, som vi brukte til dans på møtene,
hadde jeg hjemme. Da radioene skulle innleveres, fant jeg ei gammel smørkasse
og putta oppi noen skruer og annet skrammel og leverte det med navnet
til ungdomslaget på som folkemottaker. Radioen var god å ha og høre nyhetene
på.
Hvor
lenge var du med i Skotfoss AUL etter krigen?
Det var lenge det. Vi starta ungdomslagsvirksomheten akkurat ei uke etter
frigjøringa, og da var Folkets Hus fullt. Det så veldig bra ut, men det
bleikna fort. Russerne hadde gjort en glimrende innsats i krigen og det
ga seg selvfølgelig utslag. Vi var mer eller mindre påvirka, og det var
vel ikke mer enn en eller to uker etter at vi hadde konstituert laget
igjen, som det oppsto et kommunistisk ungdomslag. Mange av de som hadde
møtt til det første møtet hos oss, havna i det kommunistiske ungdomslaget.
De fikk ikke så veldig lang levetid. Skotfoss er et lite sted og to ungdomslag
så nær hverandre så blei det ikke den virksomheten som vi håpa på. Og
da vi nærma oss nyttårsaften viste det seg at det kommunistiske ungdomslaget
hadde fått tilsagn på å leie Folkets Hus, der vi pleide å ha nyttårsfestene.
Dette syntes vi var litt bittert, så vi sendte en henvendelse til Avd.
25, som var huseier, og mente at vi hadde hevd på å leie lokalet nyttårskvelden.
Avd. 25 kjente til situasjonen, skar midt på treet og sa vi fikk holde
festen sammen. Og slik blei det. Festen blei holdt og en del penger blei
det av det. Jeg kan tenke meg en 7-800 kroner. Vi som var i arbeiderungdomslaget
syntes dette var litt bittert, for det var vesentlig oss som hadde hatt
arbeidet med festen. Det å gi bort de kronene, var vi ikke noe glade for.
Men på dette tidspunktet hadde det kommet en komite i arbeid som skulle
reise en minnestein over de Skotfossguttene som hadde falt i krigen. Og
så fant vi ut at vi i arbeiderungdomslaget ville gi vår del av inntektene
nyttårskvelden til dette formålet. Vi regna da med at det kommunistiske
ungdomslaget ikke kunne gjøre seg noe mindre og slik gikk det. Pengene
fra festen havna hos komiteen for minnesmerket. Det var vel også årsaken
til at det kommunistiske ungdomslaget ikke fikk noe økonomisk fundament
til å drive videre på. Arbeiderungdomslaget blei jo heller ikke det store
og vidtgående som vi hadde før krigen. Det hadde jo langt andre årsaker,
for nå hadde folk fått arbeid. De hadde ikke så mye fritid lenger, og
en annen ting som var enda viktigere, var at det blei ekstra lang militærtjeneste.
Guttene måtte jo ut i halvannen års tjeneste, og forsvant guttene så forsvant
jentene også. På den måten blei det tynnere i rekkene, men vi holdt i
hvert fall på til -59, kanskje også noen få år deretter med mer eller
mindre regelmessige møter. Det blei mye annen aktivitet, blant annet så
blei mange av medlemmene i ungdomslaget opptatt i håndballen i Idrettsforeningen,
og det kolliderte litt med trenings- og møtekvelder. Og etterhvert som
velstanden blant ungdommen økte, så avtok den politiske interessen. Trur
rett og slett, det er fælt og si det, men det virka som de hadde fått
det så godt at det var ikke noe og sloss for lenger. Og nå er det dessverre
mange år siden det har vært noe aktivt ungdomslag på Skotfoss. Det var
faktisk vi som var det som kalles saltet i arbeiderbevegelsen her. Vi
gjorde mye godt. Vi dreiv med dugnadsarbeid for folk. Vi mala hus og måka
snø når folk ikke kom fram på torvet. Vi hogg ved, tok opp poteter og
annet praktisk arbeid for å aktivisere medlemmene. Foruten at vi hadde
mange turer. Vi fikk låne Leirodden, som var Avd. 25's feriested. Der
hadde vi mange sommerstevner, og spesielt i pinsa var det populært å reise
dit. Vi hadde et godt samarbeid med et ungdomslag nede i Risør, og de
besøkte oss der flere ganger, mens vi på sommerstid besøkte dem nede i
skjærgården. På denne måten skaffa vi oss mange gode kame- rater. Vi fikk
også plassert inn noen forelesninger og kursvirksomhet i de turene vi
dro på. Vi hadde blant annet deltakere på fylkeslagets sommerskole borti
Drangedal, på Neslandsvatn, på den folkehøyskolen som brant ned der borte.
Og vi hadde en 14-15 deltakere i et påskekurs som vi hadde på Vinje Hotell
i 1951. Så Skotfossgjengen var aktive og flinke og de viste å sette preg
på det de var med på.
Når
blei du med i Arbeiderpartiet?
Partimedlemskap regner jeg å ha fra min start i ungdomslaget, men direkte
partimedlemskap fikk jeg i Skotfoss Kvinnegruppe av DNA da den blei starta
i januar 1940. Et medlemskap som jeg siden har beholdt. Det blei ikke
til at jeg deltok så mye i møtene de holdt, for de hadde møter samme kveld
som ungdomslaget. Men vi hadde jo en del fellesarrangement/-møter, der
ungdomslaget arrangerte den ene gangen og kvinnegruppa den andre. Det
var veldig hyggelig. Vi fikk også selve partilaget med, men det var litt
vanskeligere med dem for de fleste hadde skiftarbeid. Vi laga blant annet
juletrefester. Det var ikke alle som syntes det var helt riktig, slik
som vi la det opp. Vi hadde barnefest om ettermiddagen og så om kvelden
hadde vi for voksne. Vi gikk rundt juletreet, hadde julenisse med gaveutdeling
og så satte vi juletreet borti kroken og dansa. Det satt litt trangt i
halsen på noen, selv blant våre beste partifeller. Juletre var det aldri
noe problem å få tak i for vår gode, gamle partiveteran, Jens Haukenes,
hadde stor og fin skau. Han sørga alltid for første klasses juletre. Dette
samarbeidet forsøkte vi å få inn i litt fastere former. Vi prøvde også
å få med fagforeningen, Avd. 25, i noe som vi kalte Arbeidersamfunn. Styret
bestod av formennene i partilag ,kvinnegruppe og ungdomslag. Og den første
og vel eneste formannen i den korte levetida Arbeidersamfunnet hadde,
hette Gjermund Aamlid. Det var vel omkring midten av 1950-åra. Jeg var
sekretær der sjøl, så jeg burde visst det mer eksakt.
Er
det ikke så at det er eget barnetog 1. mai på Skotfoss?
De er særegne på mange måter Skotfossfolk, og 1. mai er en av de dagene
vi setter veldig høyt, fordi de fleste av oss husker hvorfor vi feirer
1. mai. Før krigen begynte de med å ha barnetog 1. mai like så vel som
17. mai, og den tradisjonen holder vi på. Og det koselige er at tidligere
Skotfossfolk kommer hjem til Skotfoss den dagen, så her er det flere folk
1. mai enn 17. mai.
Arbeidsløses Forening.
Du
nevnte tidligere at 149 av 150 medlemmer i ungdomslaget var arbeidsløse.
Fantes det noen arbeidsløses forening på Skotfoss?
Ja, det gjorde det. Jeg får ikke håpe at de som var tillitsmenn der brukte
de samme orda som formannen i arbeidsløses forening i Skien gjorde da
de starta sin forening. Han håpa at den ville vokse seg stor og sterk.
Men som sagt det var arbeidsløses forening her og de var aktive, de var
flinke, de holdt sine møter og streva og sleit. Jeg husker de til og med
fikk en representant på LO-kongressen en gang. En av guttene her på Skotfoss
som aldri hadde tjent fem øre, var overlykkelig da han hadde blitt representant
til Kongressen og fikk kr. 37,50 pr. dag for å sitte i møte! Vi var en
del jenter som var med i ungdomslaget, arbeidsløse selvfølgelig, og vi
ville gjerne bli medlem av arbeidsløses forening på Skotfoss. Vi hadde
en baktanke med det, for var vi organiserte så kom vi inn på kino for
femti øre. På Skotfoss var det slik at Avd. 25 var stedets ett og alt,
og de dreiv kinoen også. Og følgelig så ga de da medlemmer av arbeidsløses
forening billigbilletter til kinoen. Nå var kontingenten i arbeidsløses
forening ti øre uka, og kunne vi bli medlem der, så sparte vi førti øre,
for ellers kosta det ei krone å gå på kino. Men det blei reist bukkebein
mot det, for de karene som satt i styret hadde alvorlige behandlinger
av dette om jenter virkelig var arbeidsløse. Men vi fira ikke, vi kom
inn, blei medlemmer og fikk billige kinobilletter.
Ut i arbeidslivet og inn i fagbevegelsen.
Etter
krigen fikk du din første jobb utafor hjemmet. Hvor var det?
Jeg begynte å jobbe i Postverket, på postkontoret på Skotfoss. Det var
en trivelig jobb, koselig var det. Jeg har bestandig sagt at alle nysgjerrige
mennesker burde jobbe i Postverket. Der får en greie på alt som rører
og går. Samtidig hadde jeg klødd i fingerene etter å skrive. Så han som
var redaktør av Telemark Arbeiderblad den gangen, Gunnar Sand, tidligere
formann i AUF, han ba meg om å være korrespondent for TA på Skotfoss.
Det blei til at jeg klora ned noe da, litt møtereferater og annet som
skjedde her. Det resulterte i at han samme Sand, ba meg begynne i redaksjonen
i Skien. Jeg blei vel i TA i 3 1/2 år. Da fikk jeg en henstilling fra
Telemark faglige Samorganisasjon om jeg ikke kunne komme opp til dem,
for kontordama der hadde slutta. Jeg hadde ikke noen tanke på det, men
etter et par spørsmål fra sjefen der, Thoralf Hanæs, fikk han overtalt
meg. Jeg begynte der 1. januar 1951. Så slik havna jeg da i fagbevegelsen,
og en må vel si at jeg var heldig som fikk lov til å få et arbeid innenfor
det interesseområde jeg hadde hatt som hobby. Selv om det blei harde dager
mange ganger, så var det veldig interessant. En lærte litt om organisasjonslivet,
det var mange trivelige mennesker å treffe og en lærte å kjenne mange
av våre øverste tillitsmenn. Så det ga meg veldig mye, og jeg var oppriktig
lei meg den dagen vi måtte flytte fra kontoret i Skien og havna i Porsgrunn
sammen med Vestfold faglige Samorganisasjon. Men det gikk jo det, og så
blei det nye interessante arbeidsoppgaver. Det var den 3. august -59 vi
flytta inn i Folkets Hus i Porsgrunn, som da var nybygd, som LO's Distriktskontor.
Da var det slutt på de fylkesvise samorganisasjonene. Vi gikk over til
å opprette lokale samorganisasjoner omkring i Telemark, og lignende var
det i Vestfold. Så det blei nye bekjentskaper, nye arbeidsoppgaver og
framfor alt mange nye bedriftsforhold en lærte å kjenne.
Hvor
lenge blei det din arbeidsplass?
Jeg var ansatt der bortimot tredve år, men jeg blei dessverre sjuk, så
de siste åra gikk jeg på halv jobb til jeg kom til pensjonsalder.
Hadde
du noen verv i fagbevegelsen?
Jeg var med å starte Faglig Kvinnenemnd for Skien og Porsgrunn. Den blei
starta først i 50-åra og finansiert via Samorg. Vi hadde en del faglige
kvinnemøter, og ikke minst hadde vi en god del faglige kvinnekurs; noen
på Norsjø Turistheim og enkelte ganger i Porsgrunn. Jeg var sekretær i
det vesentlige av tida Kvinnenemnda dreiv sin virksomhet. Da vi fikk de
lokale faglige samorganisasjonene fra -59, blei også Kvinnenemnda delt;
en for Skien og en for Porsgrunn og Brevik. De fleste av de som satt i
Faglig Kvinnenemnds styre var medlem av Arbeiderpartiet, så vi gjorde
en del tiltak, spesielt foran valgår, for å få de fagorganiserte kvinnene
til å aktivisere seg i Arbeiderpartiet. Vi hadde en del gode bedriftsbesøk,
og vi hadde besøk av tillitskvinner fra LO sentralt. Først og fremst var
det Ragna Karlsen, som var den første faglige kvinnesekretæren. Hun var
her da vi starta og hun fulgte opp arbeidet. Den viktigste oppgaven Kvinnenemnda
gjorde, sett med mine øyne, var at vi fikk organisert rengjøringshjelpene.
De hadde ofte vanskelige arbeidsforhold. De var ofte aleine på en arbeidsplass,
og selv om de jobba i en forretning, så kom de ikke inn i Handel og Kontor,
og jobba de på en restaurant, så kom de ikke inn i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet,
for de hadde ikke overenskomster som passa for dem. Vi gjorde da en del
arbeid for å samle disse her, og vi visste jo at deres organisasjonsforhold
skulle inn under Norsk Arbeidsmannsfor- bund. Daværende formann i forbundet,
Walter Kristiansen, som opprinnelig var telemarking, kom da til et møte
vi hadde i Folkets Hus i Skien, og der fikk vi starta en fagforening for
rengjøringskvinnene. Den lever ennå, men nå som en av gruppene i Telemark
Arbeidsmannsforening.
Til
slutt, hadde du noen andre tillitsverv i arbeiderbevegelsen enn de vi
har vært innom hittil?
Vel, jeg har vært kasserer i Skotfoss Kvinnegruppe av DNA i 14-15 år,
og der har det også blitt litt studielederarbeide. Og studiearbeide har
jeg takla da jeg var med og starta AOF- foreningen for Grenland, og var
den første kassereren der de første trange åra. Det er jo ikke så mye
en rekker utenom arbeidstida, og jeg var jo i den situasjonen at mange
av tillitsverva jeg hadde hang sammen med arbeidsplassen min. |
|
|